Noen nedslitte veiskilt viser fremdeles vei. Men denne veien går jeg veldig ofte så jeg trenger i grunnen ikke så mange skilt lenger for å minne meg om retningen.
Det blir vel bare en evig gjentakelse av hvor vakker naturen er i alle sine varianter, men sånn er det nå engang. Å komme seg ut og bevege seg og lufte vettet er helt nødvendig. Utrolig hvor mye bedre det meste kan fortone seg etter en luftetur og litt venninne-skravling.


En skiløype så innbydende.....


En dame jeg kjenner, tror jeg.....



Og disse møtte vi på veien. Veldig flotte dyr. De fikk litt skryt også som takk for poseringa.