Nå er jeg faktisk litt lei. Jeg liker egentlig ikke å syte og klage for den minste lille ting. Jeg blir på en måte dunket litt i bakhodet av påvirkningen fra landsdelen jeg er oppvokst i. Vi driver ikke og syter og klager for alt mulig, men snur det andre kinnet til. Ihvertfall liker vi å bli oppfattet sånn. Men det jeg snakker om er isen - isen som ligger på veien og gangstien og gjør det vanskelig å bevege seg i særlig effektivt tempo for en hobby-trimmer som meg. Den ligger der som en diger "Ro deg ned"-plakat. "Keep calm and carry on", disse plakatene som er så populære i interiør-sammenheng, eller kanskje var, jeg vet ikke. Ting forandrer seg fort.
Jeg hadde en forestilling om at pigger under skoene var for folk på åtti pluss, men nå har jeg måttet revidere den oppfatningen. Jeg har måttet prøve ett par varianter. Ikke en imponerende opplevelse. Den ene varianten opplevdes mer som truger enn pigger.
Isen er ihvertfall en sikkelig maraton-brems for de som tenker i de baner. For å si det sånn: vinneren i New-York maraton har ikke drevet noe større vinter-trening her i området, tror jeg.
Det er som å ha en strikk festet i ryggen. Når isen går så kutter vi strikken og fyker framover som er prosjektil. Så kanskje det er sånn at vi må begrenses litt for å sette større pris på øyeblikket når forløsningen skjer. Det er kanskje det som får oss til å pønske ut hordan vi skal angripe en utfordring neste gang den dukker opp.
Da får vi bare ønske "istiden" velkommen og vite at den gir oss en utfordring som trigger oss til å finne løsninger. Det er smart hjerne-arbeid det.
Ha en fortreffelig aften på glatta. Beina ned og hodet opp.
Klem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar