Det hender jeg får skikkelig trang til å markere meg. Gjøre ”resten av verden” oppmerksom på at her er jeg. Jeg tror vel egentlig ikke at jeg er helt alene om det. Men hvordan skal man gjøre omverdenen oppmerksom på ens eksistens på en mest mulig behagelig og ikkebrautende måte? På dagens luftetur ble jeg plutselig truffet av en kongle som vinden sendte rett inn i skallen på meg. Det var i grunnen ikke noen spesielt behagelig måte å bli gjort oppmerksom på noens eksistens på. Det vil nok lønne seg å velge en litt vennligere tilnærming.
Markeringsbehov er vel bare beskjed fra egoet om at det trenger mat og vi kaster oss velvillig ut i ”matauka”. Det er som når man har spist en stor tallerken med noe usunt, men godt. Metthetsfølelsen og tilfredsstillelsen er deilig med det samme men så begynner man å tenke over at dette kanskje ikke var så lurt. Neste gang må det bli noe mer fornuftig føde.
Det som er viktig å huske på er at den enes plass i samspillet er like viktig som den andres. Lappen som sitter i midten av lappeteppet er ikke viktigere enn den som sitter helt i utkanten. Alle er like viktige for å danne mønsteret og vi trenger ikke å føle oss mindre verdt selv om vi ligger litt i utkanten.
Vi kan bestemme selv hvordan vi vil se på oss selv, uansett hvordan andre velger å se på oss. Vi trenger ikke å markere oss stadig vekk, men være klar over vår rolle i samspillet og ha visshet om at andres eventuelle tendens til å overse oss ”ikke er vår business”.
Ha en super dag.
Klem
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar